If you can’t find me I’m right here

Det som er ganske digg med å ha australsk nummer og at man sjeldnere enn hjemme får meldinger eller folk ringer deg (nei, jeg er ikke venneløs, men vi er fire det går an å få tak i ikke sant. ro, ro), er at du lett kan glemme å ta med deg telefonen på skolen, eller gå tom for batteri uten at det er verdens undergang. Man er liksom alltid sammen med noen andre, så skulle det være noe så har man alltids en annen telefon. I grunn er det litt deilig, hjemme får jeg nesten angst bare jeg glemmer den når man skal på skolen i tre timer. Tenk om det skulle skje noe, liksom. Men så er jeg kanskje litt mer avhengig av denna teknologien likavæl. I dag skulle nemlig Sanna og jeg stikke på biblioteket, men for ikke å gå glipp av Thailandsbillettene mine (jaha, Thailand i februar da vettu – blir ikke feil) ga jeg Sanna veska mi (tung), sa at vi møtes på biblioteket og gikk til reisebyrået. (Vi har det selvsagt på campus. Hvordan klarer man seg uten, spør du meg.)

Så; superhappy med billetter i boks tusler jeg til biblioteket, men ingen er der vi pleier å sitte. Jeg går opp i andre etasje, tredje, fjerde og FEMTE (jeg har vel sagt at det er litt størrelse på campuset, har jeg ikke?), men finner ikke en sjel. (Jo, herregud, hvem prøver jeg å lure. Jeg fant mange sjeler. Halve asia blant annet. Men ikke riktig sjel.) Setter meg på en mac og tenker at kanskje de andre var logget på facebook så jeg kan få tak i dem, men neida. Finner en kompis på chatten og ber dem ringe jentene, men ingen tar den. Så sitter jeg der da, ensom og forlatt som en liten fuglunge. Går enda en runde,  men ingen er å se. Finner ei venninne, men ingen har nummeret til Sanna. (De andre har selvsagt forelesning.) Sanna sin mobil når man ikke frem til. Det typiske i det hele er selvsagt at jeg har en innlevering i morgen jeg gjerne skulle skrevet på. Men hvor er macen? Jo. I veska. Hos Sanna. Hvor er Sanna? Hakke peiling jeg vel!

Begynner det å bli kjedelig? Fint. For jeg hadde det kjedelig sjæl, ok? Enden på visa: Jeg stikker til bilen igjen, finner ut at det er fotballtrening på banen nedenfor, legger meg ned i den lille sola som er igjen og glaner. Til jeg hører Sanna roper. Og hvor har hun vært hele tiden? Jo. På biblioteket. Bortimellom bakimellom. Lenge til jeg skal gi legge fra meg mobilen, ass!

~ av Trine den september 16, 2010.

Én kommentar to “If you can’t find me I’m right here”

  1. Addicted

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: