How wonderful life is..

Jo, takk for velkomsten. Ingenting er bedre enn å komme hjem til 15 grader og regn. Har muligens blitt litt bortskjemt etter fem dager med sol, 32 grader om morran (nei, jeg vet ikke hvor mange det var om dagen) og altfor varmt om kvelden til å ha på noe annet enn kjole. Bortsett fra å ligge på stranden har vi:

– funnet en ny favorittis (bringebær og pasjonsfrukt-sorbèt)
– fått bekreftet at franskmenn ikke kan lage frokost (croissant every day!)
– fått bekreftet at franskmenn kan særs lite engelsk
– ikke gått med bukse (ei heller trengt paraply)
– spist lunsj på stranda og middag i Monaco
– sett flere båter over 100 fot enn under
– fanget fregner
– stått tidlig opp
– funnet ut at hotellet stjal håndkledet vårt (så vi stjal ett tilbake)
– gått og gått og gått og gått
– blitt påminnet at søstern trenger allmennkunnskap
– funnet ut at jula varer året rundt i Nice (hvem har nisser på terrassen nå?)
– shoppa litt (uten å kunne skylde på kursen…)
– drukket masse god vin
– tatt turistbussen halvannen gang 
– svetta under knærne
– sett definisjonen på en sixpack (og vi snakker ikke øl)
– blitt sunget til i iskø (Elton John-style)
– spist lunsj på McDonalds (fordi mamma, les pengene, dro hjem)
– spart 70 euro på to stråmadrasser
– spilt verdens dårligste «this or that» (kjærlighet på pinne eller sjokolade?)
– blitt stoppet i tollen (- Det er såpass ja)

 
Mer enn OK. 

Touristas.

Helt ut av det blå plopper det ut av Heidi: Hvor mange sitroner tror du det finnes i verden? 

 


Vi skal betale for maten, og kelnern spør hvorfor vi går så tidlig.
Heidi: When do you get off?
Kelnern: Uhm. One!
Heidi: Then we’ll come back and pick you up!


Men får så vidt reist oss opp fra stolen og skal gå før hun fortsetter. 
Heidi: Sånn, nå går vi og flørter med han andre!

– Han har drept mange, han. Er det ulovlig? (Heidi. Igjen.)


– Nå er jeg ikke redd for å gå glipp av noe lenger.
To sekunder etterpå.
Selvfølgelig er jeg redd for å gå glipp av noe!


Vi ramler over en knappe-strikke-perle-stoffbutikk og mamma bruker evigheter.
Trine: Jeg går over gata og gifter meg imens, jeg. Det tar cirka like lang tid.

~ av Trine den august 16, 2009.

Én kommentar to “How wonderful life is..”

  1. haha, nå måtte jeg le litt for meg selv her :) ser ut som dere har hatt en knalltur :D

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: